photo bitchplease1.png

Overlevende mobbeoffer

Mobbing er et stort tema om dagen. Man kan lese det på forskjellige blogger, så sider som side 2, vg og dagbladet. Her er det både kjente og ukjente mennesker som kommer fram med sin historie. Og flere historier har kommet i ettertid. Jeg vil kalle det en domino effekt, og en positiv en. Det er så mange jenter og gutter i Norge, og hele verden som blir mobbet, UTEN at det blir gjort noe som helst med det. Dette sårer meg dypt, for jeg selv og min tvillingsøster er et overlevende mobbeoffer. I en en alder av 12 år så ville jeg ikke leve lenger, og klarte ikke å se noen andre utveier. All min energi som unge var borte, og jeg klarte ikke gjøre annet enn å ligge i senga og tenke på hvordan dette skulle ende. Jeg var i en alder av 12 år når jeg visste at livet mitt kom til å bli et hælvete rett og slett. Jeg visste jeg aldri ville føle glede, eller smile ordentlig igjen. Du vet det smilet som varmer fra hjerterota og vises om ens ansikt. Jeg ville aldri få det tilbake. 

Min hverdag besto av evig angst om å ikke ville dra på skolen, skoledag som besto av mobbing både psykisk og fysisk.
Mobberne skjønte ikke den gang hvordan dette kom til å gå. Lite gjorde egentlig jeg også i den alderen. Hvordan mitt liv ville bli i detaljer visste jeg ikke. Jeg kom ikke til å trives i min kropp, og enda gjør jeg ikke det. Jeg skulle så ønske jeg ikke var meg.

Ungdomskolen kom. Jeg hadde et nytt håp på livet. Lite visste jeg at dette var tiden som virkelig skulle sette en standard for livet mitt. 

Igjen så besto mine dager av evig angst før, under og etter skoletid. Vi kunne som 14 åringer ikke gå til og fra skolen. Vi ble i nesten 2 år kjørt fram og tilbake til skolen hver eneste dag som å ikke bli sett på skoleveien av andre. Det var ingen sjangs for oss å gå inn hovedinngangen, så vi fikk avklart med lærerne at vi kunne bruke lærerinngangen. Istede for at lærerne tok grep, så valgte de den enkle veien. Vi kom tidligere på skolen for at lærerne kunne låse opp klasserommet så vi kunne sitte der til timen begynte så ingen andre kunne få tak i oss. De første mnd gikk vi fritt på skolen i friminuttene. Enn så lenge. Vi har opplevd å blitt dyttet i gangen, sparket, kastet mat og drikke på. Vi har blitt spyttet på og trakassert. Vi orker ikke mer. Istede for at lærerne tok grep, så valgte de den enkle veien. Det ble bestemt at vi ble låst inne på klasserommet i hvert friminutt. Ikke nok med at vi følte oss innesperret og låst hjemme, men vi skulle også føle det på skolen. Dagene og ukene gikk og uansett å mye vi ble låst inn på rom så ble det ikke bedre. Vi opplevde at elever sparket på døren og ropte mellom den. De kom til vinduene og truet oss med å åpne de opp. Der sto de. Lo av oss. Vi gråt. Å det var noe som skjedde ofte. Det sekundet vi kom hjem fra skolen så var det standard at vi satte oss ned i soffan i flere timer å fortalte hva som hadde skjedd. Lærerne gjorde ingenting for å hjelpe oss. Vi satt hjemme og gråt til dehydrering. Det ville aldri stoppe. Ikke mobbingen, ikke følelsen og ikke gråtingen. For hver dag som gikk, jo verre ble det.

En dag glemte lærerne å låse døren. Vi satt for oss selv og spiste brødskive med svett gulost og salami. Vi så at klinka begynte å røre på seg, før døra ble dratt opp av noen elever. Noen fra klassen våres, og noen eldre. De kom inn, lukket døra, og låste den. Nå var det på tide at de skulle få litt av moroa. Jeg og søster'n hadde pult på hver vår side av klasserommet. De gikk først bort til Christine hvor de dro henne opp fra stolen og dyttet og slo henne. De sparket henne i beinet før jeg brøyt inn og dro en av de vekk. De fikk øyet på meg, og jeg kan ennå huske blikket dems. jeg prøvde å komme meg vekk, men dedyttet i ryggen min så jeg datt over noen pulter. Jeg prøvde å reise meg men de fortsatte å dytte meg, kaste stoler på meg, slo meg på kroppen og i ansiktet. Tilslutt klarte jeg ikke mer å falt på gulvet. Jeg håpet de skulle gå, men de fortsatte. Det var 3 personer som sparket meg mens den siste sto ved døra. De sparket meg i beina, magen, ryggen, hodet og ansiktet. Christine hadde kommet seg unna og ropt etter hjelp. Det tok tid. Lang tid før noen tok grep. En lærer kom endelig til meg. Han dro de andre vekk mens de løp. Løp mellom gangen og ut. Han reiste meg opp og førte meg til et grupperom over gangen og låste meg inne. Det var første gangen jeg virkelig kjente hvor kraftig angsten min var. Jeg fikk panikk, angst og kjente jeg ikke klarte å puste. Jeg ville åpne opp vinduet men klarte det ikke. Jeg skalv og hadde ikke krefter nok. Jeg raserte rommet. Jeg kastet stoler, pulter og bøker rundt i rommet. Jeg ville ut. Jeg trengte luft. Jeg hørte læreren sto med nøklene sine for å låse opp, og jeg sto klar med en stol for å kaste på han. Han kom inn og jeg kastet av all min kraft. Før stolen rakk å treffe han eller gulvet så hadde jeg falt om. Jeg lå nesten livløs på gulvet og kjente at tårene trillet og en annen merkelig følelse. Når jeg lå der å tittet med livløse øyne i taket så kunne jeg nesten kjenne at resten av meg ble borte. Istede for at lærerne tok grep, så valgte de den enkle veien. 

Ingenting av det som skjedde med oss den dagen eller andre dagen har blitt rapportert til mamma. Hver dag så var det jeg og Christine som måtte gjenoppleve alt sammen med å fortelle henne. I detaljer. Vi fikk aldri en telefon hjem. Istede for å gjøre noe, så fortalte de oss av vi jugde. Men ikke bare meg og Christine. De kom inn midt i en skole time og fortalte foran hele klassen at vi hadde gått til en rådgiver eller en lærer å fortalt at vi ble mobbet men at det bare var en løgn. Jeg har ved flere anledninger blitt latterliggjort av rådgiveren på Ungdomskolen. Jeg kom med flere problemer og fortalte jeg ble mobbet. Jeg fikk som svar tilbake at det ikke var mobbing. Det var bare jeg som likte han, men dette var han sin måte å fortelle at han ikke likte meg. 
Er ikke rådgivere til for å hjelpe elever? Jeg følte jeg aldri fikk hjelp på noen av skolene. Vi følte oss hjelpeløse og det samme gjorde mamma. Hun ringte til lærere, hadde møter, ringte til rektor men ingenting ble gjort. Ved flere anledninger fikk hun telefoner fra elever fra våres klasse og foreldre som fortalte henne hva de selv hadde hørt eller sett. 17 Mai engang så var det moren til ei i klassen som tok mamma til siden og fortalte om alt det grusomme hun hadde hørt fra datteren sin. Det var en fin følelse å vite at det faktisk var noen som sto med oss, men det var ikke nok. Skolesystemet "vant". For meg så har de tatt livet mitt. Et liv jeg aldri vil få tilbake.
Dette er noe som vil være med meg livet ut. Jeg gikk til en psykolog i flere år som har hjulpet meg på vei, men jeg har en lang vei igjen. 
Istede for at lærerne tok grep, så valgte de den enkle veien. Den enkle og korte veien for dem, men en krunglete, tung og lang vei for meg. Hadde di bare giddet å gjort noe, brukt LITT mer energi og kanskje brydd seg om elevene sine så hadde ikke jeg vært her jeg er nå idag. Jeg hadde kanskje vært en glad jente som elsket livet og gledet seg til hver morgen. Kanskje jeg kunne ha vært henne.

Mitt navn er Charlotte Isachsen. Jeg er 23 år og jeg er et overlevende mobbeoffer.

Dette er virkelig noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Jeg kan telle på ei hånd å hvor mange ganger jeg har snakket om dette de siste 10 årene. Kvalmen og hodepinen har sittet i kroppen min hele dagen og vil ikke gi seg med det første. Grunne til at dette er noe jeg velger å åpne meg om er grunnet et intervju jeg og min søster takket ja til for over en måned side. Vi ble kontaktet av en journalist fra avisen Dagsavisen Fremtiden hvor hun ønsket å skrive om mobbing og ville videre fortelle våres historie. Møtet kom og vi satt i 2 timer å snakket. Det var vanskelig og tungt men vi kom oss imellom. Jeg har i ettertid sittet lenge å tenkt på om det var dette jeg ville. Ønsket jeg at alle kunne lese om mitt liv, min sykdom og min fremtid? Jeg var usikker, og var det lenge fram til dagen idag kom, og saken kom ut i avisen. Jeg gruet meg. Ikke lange tiden etter begynte mine venner på facebook å dele saken videre og skreiv støttende ord til oss. Respekt Charlotte og Christine. Det stikker, samtidig som det varer veldig. Det begynte å tikke inn meldinger på facebook og telefonen min. Følelsen av anger og denne tunge og "ekle" følelsen jeg har gått med i alle år begynte å lette. Så mange pene og gode ord som tikket inn fra forskjellige kanter hvor alle støttet oss. Det var en helt fantastisk følelse. Det får meg til å tenke at dette er ikke noe å være flau over. 

Som jeg nevnte så er saken om mobbing noe jeg virkelig brenner for. Jeg ønsker ingen å oppleve det vi gjorde. Absolutt ingen. Når jeg leser andre sine historier så kjenner jeg at hjerte mitt knuser og jeg skulle så ønske jeg kunne gjøre alt godt igjen, men den evnen har jeg ikke. Jeg ønsker virkelig at dette er en dominoeffekt som il fortsette å jeg kan si for første gang på lenge at jeg er stolt av å kunne være med i den gruppen. Gruppen hvor alle mobbehistoriene får et ansikt. Hvor flere kommer fram. Jo flere vi står sammen, jo sterke er vi. 

Som alle mobbeofre så er det alltid flere enn en historie å dele. Men for å gjøre dette kanskje litt lettere for meg så valgte jeg å dele bare en liten del av mitt liv og min historie.  





HER
 kan dere lese saken på Internett. Vi hadde satt stor pris på om dere ville dele saken på facebook. Vi ønsker å sette denne saken i et større lys, og da trenger vi deres hjelp.

Sannheten kan ikke redigeres. Det eneste vi må er å leve.




  






 photo 074ba437-6d49-4338-a025-ed5b5fd2bf96.jpg
Photobucket Fashion, friends & rock'n roll.
Charlotte. 23 år. Bor i Hokksund. Jobber som bartender.
Au revoir.

Cherry.blogg@hotmail.com
Venneforespørsel

 photo cherry.png

Kategorier


Arkiv



Annonser



SPONSOR

PHOTOS

Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket





hits