photo bitchplease1.png

Overlevende mobbeoffer - nå

Gud for en respons jeg og min søster har fått fra alle kanter. For dere som tikker inn for første gang, så kan jeg fortelle at jeg og min søster sto fram i avisen som overlevende mobbeofre og hvordan våres liv er nå idag. Dere kan lese innlegget mitt HER
Jeg blir rørt av alle meldingene jeg har fått. Støtten, flotte ord om meg, klemmer, smilende blikk, venner som deler artikkelen med kjærlige setninger om både meg og min søster. Det setter spor. Jeg har følt jeg har vært på gråten i nesten 2 dager, men vil nå kalle det for gledes tårer. En ting som også virkelig stakk seg ut var når jeg oppdaget at en god venn av meg og min søster dedikerte en status til oss, og hvor han senere samme dag skrev: Først av alt, vil jeg dele denne med dere, en historie fortalt om ungdomstiden til to meget gode venner av meg Charlotte og Christine Isachsen , som har vært så jævlig tøffe og stått frem om sin vanskelig tid, om et emne alle vet eksisterer, et emne som berører alle på sett og vis, for alle kjenner noen som har blitt mobbet, man har blitt mobbet selv, eller man har mobbet noen. Jeg er så utrolig stolt av dere begge to, det krever en enorm styrke å snakke så åpent om noe som er så personlig og så inderlig sårt. Og jeg er umåtelig stolt over å kalle dere gode venner, og all den glede dere har gitt meg. Og jeg vil også nå benytte anledningen til å takke dere for at dere har gitt meg mot og styrke til å skrive det som følger. Jeg har selv vært et mobbeoffer.

Når jeg leste disse ordene kjente jeg at hjerte mitt ble fylt med glede, men også sorg. Å vite at mine nærme venner har opplevd og føle på seg det å være et mobbeoffer gjør meg så sint og lei meg, men jeg blir også fylt med glede for å vite at med våres historie så turte han å åpne seg opp og fortelle til alle Jeg har selv vært et mobbeoffer. Det høres lett ut, men det er vanskeligere enn man tror å kunne stå fram å fortelle det til alle. Jeg som et mobbeoffer har alltid sett ned på meg selv. Tenkt negative tanker å følt at jeg selv har fortjent det. Uten å helt vite hvorfor. Jeg har sagt oftere nei enn ja. Jeg har flere ganger ikke turt å møte nye mennesker i frykt om at de ikke ville like meg, så jeg selv har tatt det enkle valget for meg å heller si nei. Det har slitet veldig på meg og det kan syntes. Jeg er i en alder av 23 år redd for å gå ut i store folkemengder, redd for å dra på nye steder, og kjenner frykt og smerte i kroppen når noen ler og tilfeldig titter på meg. Å leve med PTSD er ikke enkelt. Noen dager går det helt fint og kjenner ikke noe til det, hvor andre dager kan det ta så over at jeg heller blir hjemme på rommet mitt. Jeg kan våkne glad og klar for å ta dagen med storm. Jeg møter venner og sitter ute i sola. Livet kjennes bra. Så kan jeg høre latter fra en jentegjeng lengre bak meg, hvor jeg snur meg og de tilfeldig titter på meg tilbake. Livet mitt går fra 100% til minus 10%. Jeg selv innerst inne vet at det ikke er meg de ler av, men hodet mitt drar fram gamle minner hvor jeg blir satt tilbake i den situasjonen jeg var i for år tilbake. Humøret mitt synker, og jeg flere ganger har funnet på unnskyldninger for å dra hjem. Jeg tørr ikke å gå alene i byen i frykt for hva andre tenker om meg. Ikke at de egentlig bryr seg om meg eller hvem jeg er, men slik ser mine øyne det. Jeg har en gang i hele mitt liv tvunget meg selv til å dra til Drammen, sette seg ned med en bok og spise lunch alene. Jeg gikk forran restauranten mange ganger før jeg turte å sette seg ned. Jeg fikk meny og bestilte en sandwich uten å åpne opp å se. Jeg ville få det fort over. Jeg begynte på boka mi og alt gikk bra. Jeg lo litt av meg selv for hvor mye jeg overreagerte tidligere. Noen venner kom og så jeg satt der. Vi hilste og snakket sammen. De spurte om jeg var med noen, Nei svarer jeg tilbake. Jeg kunne se at de sto med et undrende blikk og dro ut setningen fra munnen deres "er du her alene?". Jeg svelget tungt og rett før jeg skulle svare så kom maten min. De skjønte at jeg var alene og smilte til meg og sa "kos deg". Jeg slukte i meg maten, la igjen penger og tok første buss hjem. Det var en ekkel og uvant følelse for meg, men dette har nå senere lært meg at det ikke er skummelt å kjenne på de følelsene. Jeg har det siste halvåret lært meg å gjøre litt mer i hverdagen min. Ta sjanser. Feile, men lære av det. Jeg pusher meg selv til kanten hvor jeg vanligvis ville gitt opp, og litt lenger. Jeg har turt å åpne meg litt opp for andre mennesker, men kjenner jeg har en lang vei å gå.



Etter artikkelen om meg og min søster kom ut har jeg endelig skjønt at dette er ikke noe å være flau over. Jeg har i lang tid tenkt at vi fortjente dette. Hvorfor, er det store spørsmålet. Men etter å lese alle de pene ordene venner og bekjente har skrevet så har jeg fått opp øynene mine å skjønt at jeg ikke trenger å være flau. Jeg ville fortsette livet mitt og ikke la mobberne eller skolesystemet vinne. Jeg ville gå videre å se hva livet hadde å gi meg. Jeg sitter nå per dags dato med et smil om munnen og med gode nære venner rundt meg som kjenner meg litt bedre nå. Jeg har lenge gjemt meg bak humoren min, latteren min, smilet mitt og spøkene mine. Jeg vil begynne å leve igjen. Jeg vil bare være meg. 

 

Igjen så ber jeg dere om å dele dette innlegget samt mitt første som dere finner HER. Jeg, min søster og alle mobbeofre ønsker at flere får opp øynene for dette, men da trenger vi deres hjelp. 

 



Overlevende mobbeoffer

Mobbing er et stort tema om dagen. Man kan lese det på forskjellige blogger, så sider som side 2, vg og dagbladet. Her er det både kjente og ukjente mennesker som kommer fram med sin historie. Og flere historier har kommet i ettertid. Jeg vil kalle det en domino effekt, og en positiv en. Det er så mange jenter og gutter i Norge, og hele verden som blir mobbet, UTEN at det blir gjort noe som helst med det. Dette sårer meg dypt, for jeg selv og min tvillingsøster er et overlevende mobbeoffer. I en en alder av 12 år så ville jeg ikke leve lenger, og klarte ikke å se noen andre utveier. All min energi som unge var borte, og jeg klarte ikke gjøre annet enn å ligge i senga og tenke på hvordan dette skulle ende. Jeg var i en alder av 12 år når jeg visste at livet mitt kom til å bli et hælvete rett og slett. Jeg visste jeg aldri ville føle glede, eller smile ordentlig igjen. Du vet det smilet som varmer fra hjerterota og vises om ens ansikt. Jeg ville aldri få det tilbake. 

Min hverdag besto av evig angst om å ikke ville dra på skolen, skoledag som besto av mobbing både psykisk og fysisk.
Mobberne skjønte ikke den gang hvordan dette kom til å gå. Lite gjorde egentlig jeg også i den alderen. Hvordan mitt liv ville bli i detaljer visste jeg ikke. Jeg kom ikke til å trives i min kropp, og enda gjør jeg ikke det. Jeg skulle så ønske jeg ikke var meg.

Ungdomskolen kom. Jeg hadde et nytt håp på livet. Lite visste jeg at dette var tiden som virkelig skulle sette en standard for livet mitt. 

Igjen så besto mine dager av evig angst før, under og etter skoletid. Vi kunne som 14 åringer ikke gå til og fra skolen. Vi ble i nesten 2 år kjørt fram og tilbake til skolen hver eneste dag som å ikke bli sett på skoleveien av andre. Det var ingen sjangs for oss å gå inn hovedinngangen, så vi fikk avklart med lærerne at vi kunne bruke lærerinngangen. Istede for at lærerne tok grep, så valgte de den enkle veien. Vi kom tidligere på skolen for at lærerne kunne låse opp klasserommet så vi kunne sitte der til timen begynte så ingen andre kunne få tak i oss. De første mnd gikk vi fritt på skolen i friminuttene. Enn så lenge. Vi har opplevd å blitt dyttet i gangen, sparket, kastet mat og drikke på. Vi har blitt spyttet på og trakassert. Vi orker ikke mer. Istede for at lærerne tok grep, så valgte de den enkle veien. Det ble bestemt at vi ble låst inne på klasserommet i hvert friminutt. Ikke nok med at vi følte oss innesperret og låst hjemme, men vi skulle også føle det på skolen. Dagene og ukene gikk og uansett å mye vi ble låst inn på rom så ble det ikke bedre. Vi opplevde at elever sparket på døren og ropte mellom den. De kom til vinduene og truet oss med å åpne de opp. Der sto de. Lo av oss. Vi gråt. Å det var noe som skjedde ofte. Det sekundet vi kom hjem fra skolen så var det standard at vi satte oss ned i soffan i flere timer å fortalte hva som hadde skjedd. Lærerne gjorde ingenting for å hjelpe oss. Vi satt hjemme og gråt til dehydrering. Det ville aldri stoppe. Ikke mobbingen, ikke følelsen og ikke gråtingen. For hver dag som gikk, jo verre ble det.

En dag glemte lærerne å låse døren. Vi satt for oss selv og spiste brødskive med svett gulost og salami. Vi så at klinka begynte å røre på seg, før døra ble dratt opp av noen elever. Noen fra klassen våres, og noen eldre. De kom inn, lukket døra, og låste den. Nå var det på tide at de skulle få litt av moroa. Jeg og søster'n hadde pult på hver vår side av klasserommet. De gikk først bort til Christine hvor de dro henne opp fra stolen og dyttet og slo henne. De sparket henne i beinet før jeg brøyt inn og dro en av de vekk. De fikk øyet på meg, og jeg kan ennå huske blikket dems. jeg prøvde å komme meg vekk, men dedyttet i ryggen min så jeg datt over noen pulter. Jeg prøvde å reise meg men de fortsatte å dytte meg, kaste stoler på meg, slo meg på kroppen og i ansiktet. Tilslutt klarte jeg ikke mer å falt på gulvet. Jeg håpet de skulle gå, men de fortsatte. Det var 3 personer som sparket meg mens den siste sto ved døra. De sparket meg i beina, magen, ryggen, hodet og ansiktet. Christine hadde kommet seg unna og ropt etter hjelp. Det tok tid. Lang tid før noen tok grep. En lærer kom endelig til meg. Han dro de andre vekk mens de løp. Løp mellom gangen og ut. Han reiste meg opp og førte meg til et grupperom over gangen og låste meg inne. Det var første gangen jeg virkelig kjente hvor kraftig angsten min var. Jeg fikk panikk, angst og kjente jeg ikke klarte å puste. Jeg ville åpne opp vinduet men klarte det ikke. Jeg skalv og hadde ikke krefter nok. Jeg raserte rommet. Jeg kastet stoler, pulter og bøker rundt i rommet. Jeg ville ut. Jeg trengte luft. Jeg hørte læreren sto med nøklene sine for å låse opp, og jeg sto klar med en stol for å kaste på han. Han kom inn og jeg kastet av all min kraft. Før stolen rakk å treffe han eller gulvet så hadde jeg falt om. Jeg lå nesten livløs på gulvet og kjente at tårene trillet og en annen merkelig følelse. Når jeg lå der å tittet med livløse øyne i taket så kunne jeg nesten kjenne at resten av meg ble borte. Istede for at lærerne tok grep, så valgte de den enkle veien. 

Ingenting av det som skjedde med oss den dagen eller andre dagen har blitt rapportert til mamma. Hver dag så var det jeg og Christine som måtte gjenoppleve alt sammen med å fortelle henne. I detaljer. Vi fikk aldri en telefon hjem. Istede for å gjøre noe, så fortalte de oss av vi jugde. Men ikke bare meg og Christine. De kom inn midt i en skole time og fortalte foran hele klassen at vi hadde gått til en rådgiver eller en lærer å fortalt at vi ble mobbet men at det bare var en løgn. Jeg har ved flere anledninger blitt latterliggjort av rådgiveren på Ungdomskolen. Jeg kom med flere problemer og fortalte jeg ble mobbet. Jeg fikk som svar tilbake at det ikke var mobbing. Det var bare jeg som likte han, men dette var han sin måte å fortelle at han ikke likte meg. 
Er ikke rådgivere til for å hjelpe elever? Jeg følte jeg aldri fikk hjelp på noen av skolene. Vi følte oss hjelpeløse og det samme gjorde mamma. Hun ringte til lærere, hadde møter, ringte til rektor men ingenting ble gjort. Ved flere anledninger fikk hun telefoner fra elever fra våres klasse og foreldre som fortalte henne hva de selv hadde hørt eller sett. 17 Mai engang så var det moren til ei i klassen som tok mamma til siden og fortalte om alt det grusomme hun hadde hørt fra datteren sin. Det var en fin følelse å vite at det faktisk var noen som sto med oss, men det var ikke nok. Skolesystemet "vant". For meg så har de tatt livet mitt. Et liv jeg aldri vil få tilbake.
Dette er noe som vil være med meg livet ut. Jeg gikk til en psykolog i flere år som har hjulpet meg på vei, men jeg har en lang vei igjen. 
Istede for at lærerne tok grep, så valgte de den enkle veien. Den enkle og korte veien for dem, men en krunglete, tung og lang vei for meg. Hadde di bare giddet å gjort noe, brukt LITT mer energi og kanskje brydd seg om elevene sine så hadde ikke jeg vært her jeg er nå idag. Jeg hadde kanskje vært en glad jente som elsket livet og gledet seg til hver morgen. Kanskje jeg kunne ha vært henne.

Mitt navn er Charlotte Isachsen. Jeg er 23 år og jeg er et overlevende mobbeoffer.

Dette er virkelig noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Jeg kan telle på ei hånd å hvor mange ganger jeg har snakket om dette de siste 10 årene. Kvalmen og hodepinen har sittet i kroppen min hele dagen og vil ikke gi seg med det første. Grunne til at dette er noe jeg velger å åpne meg om er grunnet et intervju jeg og min søster takket ja til for over en måned side. Vi ble kontaktet av en journalist fra avisen Dagsavisen Fremtiden hvor hun ønsket å skrive om mobbing og ville videre fortelle våres historie. Møtet kom og vi satt i 2 timer å snakket. Det var vanskelig og tungt men vi kom oss imellom. Jeg har i ettertid sittet lenge å tenkt på om det var dette jeg ville. Ønsket jeg at alle kunne lese om mitt liv, min sykdom og min fremtid? Jeg var usikker, og var det lenge fram til dagen idag kom, og saken kom ut i avisen. Jeg gruet meg. Ikke lange tiden etter begynte mine venner på facebook å dele saken videre og skreiv støttende ord til oss. Respekt Charlotte og Christine. Det stikker, samtidig som det varer veldig. Det begynte å tikke inn meldinger på facebook og telefonen min. Følelsen av anger og denne tunge og "ekle" følelsen jeg har gått med i alle år begynte å lette. Så mange pene og gode ord som tikket inn fra forskjellige kanter hvor alle støttet oss. Det var en helt fantastisk følelse. Det får meg til å tenke at dette er ikke noe å være flau over. 

Som jeg nevnte så er saken om mobbing noe jeg virkelig brenner for. Jeg ønsker ingen å oppleve det vi gjorde. Absolutt ingen. Når jeg leser andre sine historier så kjenner jeg at hjerte mitt knuser og jeg skulle så ønske jeg kunne gjøre alt godt igjen, men den evnen har jeg ikke. Jeg ønsker virkelig at dette er en dominoeffekt som il fortsette å jeg kan si for første gang på lenge at jeg er stolt av å kunne være med i den gruppen. Gruppen hvor alle mobbehistoriene får et ansikt. Hvor flere kommer fram. Jo flere vi står sammen, jo sterke er vi. 

Som alle mobbeofre så er det alltid flere enn en historie å dele. Men for å gjøre dette kanskje litt lettere for meg så valgte jeg å dele bare en liten del av mitt liv og min historie.  





HER
 kan dere lese saken på Internett. Vi hadde satt stor pris på om dere ville dele saken på facebook. Vi ønsker å sette denne saken i et større lys, og da trenger vi deres hjelp.

Sannheten kan ikke redigeres. Det eneste vi må er å leve.



 photo 074ba437-6d49-4338-a025-ed5b5fd2bf96.jpg
Photobucket Fashion, friends & rock'n roll.
Charlotte. 23 år. Bor i Hokksund. Jobber som bartender.
Au revoir.

Cherry.blogg@hotmail.com
Venneforespørsel

 photo cherry.png

Kategorier


Arkiv



Annonser



SPONSOR

PHOTOS

Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket





hits