photo bitchplease1.png

Overlevende mobbeoffer - nå

Gud for en respons jeg og min søster har fått fra alle kanter. For dere som tikker inn for første gang, så kan jeg fortelle at jeg og min søster sto fram i avisen som overlevende mobbeofre og hvordan våres liv er nå idag. Dere kan lese innlegget mitt HER
Jeg blir rørt av alle meldingene jeg har fått. Støtten, flotte ord om meg, klemmer, smilende blikk, venner som deler artikkelen med kjærlige setninger om både meg og min søster. Det setter spor. Jeg har følt jeg har vært på gråten i nesten 2 dager, men vil nå kalle det for gledes tårer. En ting som også virkelig stakk seg ut var når jeg oppdaget at en god venn av meg og min søster dedikerte en status til oss, og hvor han senere samme dag skrev: Først av alt, vil jeg dele denne med dere, en historie fortalt om ungdomstiden til to meget gode venner av meg Charlotte og Christine Isachsen , som har vært så jævlig tøffe og stått frem om sin vanskelig tid, om et emne alle vet eksisterer, et emne som berører alle på sett og vis, for alle kjenner noen som har blitt mobbet, man har blitt mobbet selv, eller man har mobbet noen. Jeg er så utrolig stolt av dere begge to, det krever en enorm styrke å snakke så åpent om noe som er så personlig og så inderlig sårt. Og jeg er umåtelig stolt over å kalle dere gode venner, og all den glede dere har gitt meg. Og jeg vil også nå benytte anledningen til å takke dere for at dere har gitt meg mot og styrke til å skrive det som følger. Jeg har selv vært et mobbeoffer.

Når jeg leste disse ordene kjente jeg at hjerte mitt ble fylt med glede, men også sorg. Å vite at mine nærme venner har opplevd og føle på seg det å være et mobbeoffer gjør meg så sint og lei meg, men jeg blir også fylt med glede for å vite at med våres historie så turte han å åpne seg opp og fortelle til alle Jeg har selv vært et mobbeoffer. Det høres lett ut, men det er vanskeligere enn man tror å kunne stå fram å fortelle det til alle. Jeg som et mobbeoffer har alltid sett ned på meg selv. Tenkt negative tanker å følt at jeg selv har fortjent det. Uten å helt vite hvorfor. Jeg har sagt oftere nei enn ja. Jeg har flere ganger ikke turt å møte nye mennesker i frykt om at de ikke ville like meg, så jeg selv har tatt det enkle valget for meg å heller si nei. Det har slitet veldig på meg og det kan syntes. Jeg er i en alder av 23 år redd for å gå ut i store folkemengder, redd for å dra på nye steder, og kjenner frykt og smerte i kroppen når noen ler og tilfeldig titter på meg. Å leve med PTSD er ikke enkelt. Noen dager går det helt fint og kjenner ikke noe til det, hvor andre dager kan det ta så over at jeg heller blir hjemme på rommet mitt. Jeg kan våkne glad og klar for å ta dagen med storm. Jeg møter venner og sitter ute i sola. Livet kjennes bra. Så kan jeg høre latter fra en jentegjeng lengre bak meg, hvor jeg snur meg og de tilfeldig titter på meg tilbake. Livet mitt går fra 100% til minus 10%. Jeg selv innerst inne vet at det ikke er meg de ler av, men hodet mitt drar fram gamle minner hvor jeg blir satt tilbake i den situasjonen jeg var i for år tilbake. Humøret mitt synker, og jeg flere ganger har funnet på unnskyldninger for å dra hjem. Jeg tørr ikke å gå alene i byen i frykt for hva andre tenker om meg. Ikke at de egentlig bryr seg om meg eller hvem jeg er, men slik ser mine øyne det. Jeg har en gang i hele mitt liv tvunget meg selv til å dra til Drammen, sette seg ned med en bok og spise lunch alene. Jeg gikk forran restauranten mange ganger før jeg turte å sette seg ned. Jeg fikk meny og bestilte en sandwich uten å åpne opp å se. Jeg ville få det fort over. Jeg begynte på boka mi og alt gikk bra. Jeg lo litt av meg selv for hvor mye jeg overreagerte tidligere. Noen venner kom og så jeg satt der. Vi hilste og snakket sammen. De spurte om jeg var med noen, Nei svarer jeg tilbake. Jeg kunne se at de sto med et undrende blikk og dro ut setningen fra munnen deres "er du her alene?". Jeg svelget tungt og rett før jeg skulle svare så kom maten min. De skjønte at jeg var alene og smilte til meg og sa "kos deg". Jeg slukte i meg maten, la igjen penger og tok første buss hjem. Det var en ekkel og uvant følelse for meg, men dette har nå senere lært meg at det ikke er skummelt å kjenne på de følelsene. Jeg har det siste halvåret lært meg å gjøre litt mer i hverdagen min. Ta sjanser. Feile, men lære av det. Jeg pusher meg selv til kanten hvor jeg vanligvis ville gitt opp, og litt lenger. Jeg har turt å åpne meg litt opp for andre mennesker, men kjenner jeg har en lang vei å gå.



Etter artikkelen om meg og min søster kom ut har jeg endelig skjønt at dette er ikke noe å være flau over. Jeg har i lang tid tenkt at vi fortjente dette. Hvorfor, er det store spørsmålet. Men etter å lese alle de pene ordene venner og bekjente har skrevet så har jeg fått opp øynene mine å skjønt at jeg ikke trenger å være flau. Jeg ville fortsette livet mitt og ikke la mobberne eller skolesystemet vinne. Jeg ville gå videre å se hva livet hadde å gi meg. Jeg sitter nå per dags dato med et smil om munnen og med gode nære venner rundt meg som kjenner meg litt bedre nå. Jeg har lenge gjemt meg bak humoren min, latteren min, smilet mitt og spøkene mine. Jeg vil begynne å leve igjen. Jeg vil bare være meg. 

 

Igjen så ber jeg dere om å dele dette innlegget samt mitt første som dere finner HER. Jeg, min søster og alle mobbeofre ønsker at flere får opp øynene for dette, men da trenger vi deres hjelp. 

 



 photo 074ba437-6d49-4338-a025-ed5b5fd2bf96.jpg
Photobucket Fashion, friends & rock'n roll.
Charlotte. 23 år. Bor i Hokksund. Jobber som bartender.
Au revoir.

Cherry.blogg@hotmail.com
Venneforespørsel

 photo cherry.png

Kategorier


Arkiv



Annonser



SPONSOR

PHOTOS

Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket





hits